Historien om to flasker vin

I går åpnet vi en flaske vin. En veldig spesiell flaske vin. Kvelden vi kjøpte den var kvelden da Michal Jackson døde.

Fado og Mozart

I 2009 var vi i Portugal med bobilen. Turen dit var på 3230 kilometer, vi var på en konferanse i Aveiro sammen med mange gode venner. Avslutningen av konferansen var på et flott slott, bygget om til hotell. Festen var helt fantastisk. Siden det var så mange europeiske besøkende, bød vertskapet på Fado. Denne sangen som skal være sørgelig, sunget med inderlighet og et definitivt negativt syn på livet og kjærligheten. Og døden selvfølgelig.
I nabosalen var det bryllup. Bak et forheng fikk disse gjestene med seg noen fantastiske arier fra Mozarts operaer, fra en dyktig sopran. Vi fikk med oss denne forestillingen også. Det var fadosangerne som tapte kampen om musikken denne kvelden. Men de gikk av scenen med et smil.
Festen varte til seint, vi lo. Vi fortalte historier sammen med gode venner, vi klemte hverandre, vi sang sammen også. Smil og bare gode ting. Klemmer og kyss og «når møtes vi igjen»?

Adeus og arriverderci, adieu, auf wiedersehen. 

 

I vinen, og i den fantastiske stemningen, kjøpte vi med oss to flasker, fra 2001. I mange år var det de aller dyreste flaskene i kjelleren vår, og vi har mange ganger snakket om hva som skulle være anledningen for å åpen flaskene.
I går skar vi av voksen og dro opp korken. Den 19 år gamle vinen måtte dekanteres, og etterpå kom den i de fineste glassene vi har. Den var fantastisk. Som jeg husket den. Kunnskapene mine om vin er for grunne til at jeg kan beskrive den tilstrekkelig. Den var rund, lett, men samtidig fruktig, eik, men samtidig åpen. Omtrent sånn. Maten sto kanskje ikke i stil, strengt tatt, midtøsten-inspirert lam, med en syrlig risotto, børek og en tyrkisk tsatsiki. Fra Portugal i vest til Tyrkia i øst, det handlet kvelden om i går.

Mimring om Europa

Det var ingen spesiell anledning for denne vinen. Ingen annen enn at hjertene våre banker for alle vi møtte den kvelden. Fra Italia, Østerrike, Polen, Litauen, Finland, Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Sveits, Frankrike, Storbritannia, Irland, Spania og Portugal. Vi har fremdeles kontakt med nesten alle. Vi mimra som gamlinger i går kveld.
Nå er Europa i krise. Vi er hjemme, for det er det eneste vi kan gjøre for å stoppe epidemien. Vi lengter. Vi drømmer. Jeg tror ikke på bønner, men kjenner at tankene går til alle, alle fra den festen utenfor Aveiro. Måtte det gå bra.

Vi SKAL stoppe for den kaffen neste gang vi kjører forbi. 

Dagen etter festkvelden i Aveiro, kjørte vi 1100 kilometer. Gjennom Portugal og Spania, til Martres Tolosane sør for Toulouse. Dagen etter var vi i Savona i Italia. Det var varmt, oppi 37 grader. Solen skinte. Michael Jackson var på radioen.

Snart er vi på veien igjen. Snart.