Dager i vest

Litt bedagelige, litt late. Litt sånn «vi trenger jo ikkje gjøre noe som helst». Dager med bare å være.

Vi får farten opp når det begynner å regne og stolene helst bør komme seg innendørs da 🙂

Men rolige dager.

Det var Bjørns forslag å ta til La greve Blanche. Han visste inderlig godt at en bit av min sjel og mitt hjerte ble liggende igjen her fra sist vi var her ute. Da var vi i to uker. Lengst vest, nesten.

Vest for oss ligger motorveien av skipstrafikk som går inn i den engelske kanal, og ut fra den. Det ser ganske heftig ut på kartet.

Litt lengre inne ligger båter som går langs kysten, som ferja fra Portsmouth til Bilbao. Noen seilbåter er det også, og så kommer det noen tremastere og større skuter innimellom.

Kjekt å se på. Og ellers ikke gjøre så mye.

I går lagde vi konkurranse på video! Jeg la ikke helt merke til at jeg så litt liten ut før etterpå. Og det ble Anette fra Jæren som fikk fiskeburgeren vår oppkalt etter seg som premie for best svar.

Konkurransevideoen så sånn ut.

I går var det litt oppstyr! Eller mye… Jeg skulle på do, det skjer jo, og der sto det en gjeng med folk og en gutt som grein, jeg la meg som vanlig ikke oppi det. Men da jeg kom ut igjen, så jeg hva som hadde skjedd, en gutt hadde satt foten skikkelig fast mellom spilene på mammas sykkel. Jeg gikk ned til Bjørn, og ropte på avbitertang, og han reagerte fort. Jeg tok med den store førstehjelpskofferten (vi har jo aldri bruk for den, egentlig, så kjekt at den fikk være med) og gikk bort igjen. Da var Bjørn heldigvis i gang med å klippe spiler så guttne kunne komme løs. Det hadde vart en god stund, så det var jo bra vi fikk fiksa. Foten virket, det var ingen blødninger, og alt endte bra. Vel, ikke for sykkelhjulet da. Vi kjøpte en ny og bedre tang sånn at vi kan være sikre på at en sånn ting ALDRI skjer igjen. I alle fall ikke om tangen er i nærheten! 😉

Det ble som sagt Anette-fiskeburger til middag. De var knallgode! Brødet var en katasstrofe, burde bakt det selv da heller…

Bjørn har drone, jeg har fortalt om den før. Den er knalltøff og kan fly i masse vind og tåler litt, så vi ikke trenger være hysteriske for knall og fall. I går lagde han denne snutten:

Fyret der ute! Det ser så nær ut. Men det er veldig langt vekke, i et flatt landskap, og er hele 82,5 meter høyt. Det er i tillegg litt hav mellom oss og det. Jeg tror det går å gå ut, ved veldig lavt lavvann.

Ellers går det an å bare sitte å se på sommerfugler. Og ikke gjøre noe!

Denne kalte vi for Sandra sommerfugl. Vi har også besøk av Markus Trost, men han liker ikke å bli tatt bilde av. Bare fyge rondt omkring han der.