Det er lørdag, og endelig kom regnet. Ikke at vi har lengtet etter det, men værvarselet har sagt regn hver dag. Vi skal egentlig nesten ingenting i dag heller, bare inn og handle litt for helgen. Pakking tar vi i morgen!
Så farvel til Iliz Koz, Korejou, Kergoff Uhella, Mezeko, Plogerne, Penn Ar Stréjou, Porz Gwenn, Kastell Ac’h og Kervelt. Og alle de andre morsomme bretonske navnene. Farvel til koselige campingvert Loïc, og campingen.
Å komme tilbake
Det har vært flott, denne gangen også. Det er alltid litt risikabelt å komme tilbake til et sted. Men denne gangen var det akkurat som sist, for to år siden. Da var vi her i to uker.
Noen ganger har vi blitt veldig skuffa på besøk nummer to. Magien er borte, det var ikke det samme, opplevelsen ble bare feil og rar. Det beste eksemplet på det, er besøket vi hadde på Il Cadette i Lisboa. vi spiste verdens beste bacalao, stekt klippfisk med lass av hvitløk og smør oppå. Vi var begeistra for vinen, og spanderte på en av de faste gjestene, bare for å finne ut at kelneren blandet ut rødvinen med fanta. Vi tok til og med med oss en femlitesdunk av vinen deres i håndbagasjen, de tappet om for oss. Det var før du ikke kunne ha flytende med inn på flyet, og jeg ble ikke stoppet på flyplassen hjemme med vindunken i ryggsekken… Men opplevelsen huskes. Så reiste vi tilbake. Innredningen var de samme blå-hvite azuleos, knaggene til å henge jakken på veggen var der fremdeles, det var hyggelig, Maten var så som så, og betjeningen var russisk, fra kelner til kokk og eier. Den gode følelsen var borte, og minnene ble helt forstyrret.
God historie da.
Det handler om å skape minner. Litt om da vi satt i Tounon og bestemte oss for å selge huset og flytte. Litt som øyeblikket da vi kjøpte ny båt og var i Concarneau. Alle tingene soms hjelper oss til å huske.
Bilder som følger på skjermer og dukker opp og gir oss litt av den følelsen vi hadde da vi var her. (Eller andre steder). Den der «husker du så varmt det var der?» eller «det var der det gikk kaniner på plenen?» eller «husker du utsikten i Greve Blanche?» Den glemmer jeg aldri. Det er fare for at enda mer av hjerte enn forrige gang blir liggende igjen her når vi reiser i morgen. Lykke.
Flere bilder er i de tidligere innleggene 🙂
Bjørn og Ingeborgs bobilblogg 