Norgesferie? Tja….

Det har regnet og blåst i dagevis. Innimellom er vi alene her nederst ved sjøen, mens andre ganger er det barnefamilier med støvler og regntøy som holder på å blåse vekk.

Neste år er Norge tomt for nordmenn. Alle stikker til sol og varme. Restauranter og andre livsviktige aktiviteter holdes i gang av svensker og andre utlendinger, for VI TRENGER FERIE.

Jeg husker da båten fra Stavanger til England gikk. Vi var faste kunder i mange år. Teltet var pakket, kjølebag på tolv-volt, liggeunderlag, alle ungene, soveposer, klær, regntøy, sko og støvler, badetøy.

Det siste fikk vi sjeldent bruk for. Storbritannia og Irland er ikke kjent for hetebølger og vindfrie dager.

Det var heller aldri meningen, vi var mer sånn på oppdagelsesreise. Opplevelser.

Jeg tok meg i å tenke for et par dager siden: «Når vi reiser på ferie…» Og så gikk det to sekund hvor jeg jo oppdaget at vi ER på ferie. I Kristiansand …

Etter det har jeg tenkt lenge på hva det er som gjør at vi, (og nå tenker jeg ikke bare på torden og kuling) ikke har feriefølelsen når vi er her? Danskebåten går forbi campingplassen og står her og drømmer oss vekk, lengter…

Vi er ikke vant med å ta det med ro.

Vi sitter sjelden lengre enn tiden det tar å drikke et par kaffekopper, og er aldri på stranden. Være i ro, det er liksom bare ikke oss.

Norge har masse å by på. Store opplevelser med masse ull på. Svalbard, Lofoten på 17. mai, Bergen i finstas, Sørlandet med båtliv og blåskjell og av og til sol. Og selvfølgelig, Rogaland, der vi bor. Fineste sted på jord. Men feriefølelsen mangler.

Det har nok kanskje med at vi har gjort dette før?

Vi kjenner stedene, vi kan språket, vi vet hvordan kartet ser ut. Vi kjeder oss. Og fryser og er våte.

Sangriaen i Markens gate burde vært bytta ut med gløgg.