«Don’t mention the war», er noe vi ofte tenker på. Utgangspunktet er jo Fawlty Towers og John Cleese sitt forsøk på akkurat dette. Han skal IKKE snakke med tyske turister om krigen. Det går selvfølgelig veldig galt i tv-serien, uten at jeg helt husker alle detaljene. Det var forresten her Manuel (I am from Barcelona) var med. Bør sees, om du ikke har gjort det enda!
Men krigen.
Våre diskusjoner har gått på hvor vanskelig det må være for tyskere å hele tiden møte minner fra fortiden som på et eller annet sett har påvirket dem. Kanskje bestefar var i Norge eller Danmark under okkupasjonen. Kanskje det er noen minner eller fortellinger som henger igjen, kanskje det handlet om souvenirer, eller om Kurt Weill og Berthold Brechts antinazistiske «Und was bekam des Soldaten Weib» (omtrent «hva fikk soldatens kone» mens soldaten var ute og sloss)? Sangen handler om hva han sendte hjem, fra Praha, Oslo, Brussel, sko, muffer og silke, før soldatens kone til slutt fikk sendt hjem et slør hun skulle bruke som enke. For soldaten døde jo. Sangen er ganske gripende. Den forteller både om det idiotiske med krigen, i en større sammenheng, og om det menneskelige i det hele, at det for så vanvittig mange handlet om død, sorg og tap.
Sangen er på Youtube, med Marianne Faithfull som solist.
Tilbake til klesklypen…
Bjørn kom i snakk med naboen. De hadde en gedigen bobil, og tre barn og de var fra Tyskland. De hadde vært på bybesøk i Saint-Malo, og han trodde at husene var gamle (veldig mange er jo det, men ikke alle). Han forklarte med et stort glis, etterfulgt av latter, at amerikanerne bombet dem, og at de nå var gjenoppbygget. At amerikanerne bombet var jo sant, til en viss grad. Men det var ikke amerikanernes krig, aldri i Europa, i alle fall. Så det manglet en del forhistorie her.
Jeg sto inne i bobilen og hørte på, og himla med øynene, var ikke del av samtalen. Det var kanskje like godt. Bjørn ble øvegidde, som vi sier… Og tenkte fyren var dust.
Jeg vet ikke helt om han her var helt typisk. Jeg tror jo ikke det, men ble jo litt bekymret. Stort sett er inntrykket at tyskere ikke snakker om dette, det er ikke-tema, som de har for seg selv.
Men for han her, og denne familien; dette er historien de forteller til sine barn. Bør vi være bekymret?
Tyskeren lånte tre klesklyper, en av dem gikk i stykker, så vi fikk en av hans tilbake. Den er alt for stor, og passer ikke inn i klesklypeboksen. En atypisk klesklype kanskje…
Bjørn og Ingeborgs bobilblogg 