Amazing grace, kondolanser og en krasjlanding tilbake til virkeligheten

Det gikk like fort som alltid, og vi har fyllt på med kunnskap, blitt kjent med flere byer og folk, og funnet flere steder vi vil tilbake til. Mange.
Sånne minner har med oss i mange år. Og noen steder har vi bevisst kjørt forbi, igjen, for å spare dem til siden. De prehistoriske hulene ved Toulouse gleder jeg meg til. Bli kjent med vin fra Loire og Alsace, gjenoppdage den røde Sancerren vi kom over helt tilfeldig og aldri fant igjen… Alle nydelige byer ved elver vi ennå ikke har sett… Jepp, er masse å ta av. Og alle de flotte folkene vi treffer!
Hvor stor er for eksempel sannsynligheten for å treffe en mann fra Mali i Pauillac som kjenner onkel til min barndoms bestevenninne? Og som i tillegg har bodd på Hinna, utenfor Stavanger, der jeg vokste opp? Eller treffe en begeistret tidligere utvekslingsstudent som har vært i Norge, og som nå selger vin i Beaune?

Kulturforskjelller
På ferja hjem var det så trangt at vi måtte dele bord, med to pappaer og to små piker. Den ene pappaen var grapsstor (for å si det slik) og trodde nok ikke vi var norske. Så han sa høyt at han skulle ta ekstra mye plass ved bordet siden vi måtte dele… (noe han jo hadde naturtalent for). Så sånn er også nordmenn… Ellers overhørte vi at de hadde vært innom tre fornøyelsesparker, og ungene var fornøyd. Jeg tenkte tilbake på når vi hadde våre med oss, det var liksom maks EN tur til legoland eller tilsvarende. Ellers fikk de med seg spennende museer, gamle slott, galne ville svaner som ikke ville ha besøk, regnvær i telt, og flotte middelalderbyer og gode historier. Lange kvelder med kortturneringer. Gode opplevelser. Jeg håper våre barnebarn får tilsvarende kulturopplevelser, og ikke bare opplever bakseteutsikten som disneyfilmer på dvd.

Hva kom vi hjem til?
Det var så rart. Alt som hadde skjedd den siste grusomme uken i Norge. Vi fikk bare med oss nyhetene, ingen rosetog eller muligheten for å sette ord på ting sammen med andre enn oss selv. Vi var både slitne og spent på en gang. Dagen vi reiste fra Hamburg, kom ei dame bort og spurte om vi snakket engelsk, så vi kom i snakk. Hun ville bare ta oss i hånden og kondolere, og følte sånn med alle nordmenn i denne vanskelig tiden sa hun. På ferja var det noen nederlendere som når de så land, sang «Amazing grace» flerstemt, og tydelig var grepet av stundens alvor. Vi ble egentlig litt overrasket, og Bjørn håpte de ikke hadde med seg hjelpesendinger… En litt absurd situasjon.
Bildene fra turen ligger åpne for alle på Facebook (fikk ikke til å legge bildetekster på i wordpress).
Nå er vi tilbake på jobb, begge to. Forrige helg gikk med til Tall Ships-jobbing i Stavangers flotteste festival noensinne, og både Jorunn og Maria var med, mens Ingrid var i Kina. Her er et bilde fra regattastarten: