Vi sitter her med god tid til ferja går over til Danmark. Tven er på. Marerittet gjentar seg, vi våkner, og verden er igjen et grusomt sted.
Vi har vært med på mye, angrep i London i 2005, etterfulgt av terrortrussel på Live8. Vi opplevde 22 juli i Beaune, fulgte utviklingen på twitter på campingplassen, det kjentes som om vår verden revnet. I november var vi i Provence, under angrepene på Bataclan i Paris. Noen uker etterpå gikk vi selv gjennom gatene i Paris. I Brussel så vi fremdeles rester etter demonstrasjonene etter terrorangrepet i vår.
Å besøke disse stedene gir først en følelse av sinne! FAEN TA DEM! Kan de ikke gi seg! Ser de ikke at dette ikke fører noe bra med seg? Selv ikke fra de sykeste syke synsvinkler kan dette føre noe godt med seg. Den andre følelsen sitter i magen. Det er frykten de som ble rammet følte. Det er sorgen til alle etterlatte. Det er sorgen JEG føler over at verden ikke er den samme lenger.
Vi har aldri vært redde, og er det heller ikke nå. Vi tenker oss kanskje mer om. Men ikke redsel. Même pas peur.
Bjørn og Ingeborgs bobilblogg 