I dag har vi sett folk. Tidligere har vi helst sett dyr og fugler, hvaler, ekorn og sånn.
Vi tok turen til Boston, og alle trodde vi var der på grunn av maratonløpet. Vi sa selvfølgelig ja på det.
Vi har møtt en del folk tidligere og. Halvsvenske mr. Yngling, som stekte pizza i Provincetown, han var mest interessert i å snakke om seg sjøl, og fortalte at folk kalte ham for «wingling» siden navnet begynner på en y, (uttales «vay»). Dermed ble han heller oppfattet som en asiat enn en skandinav. Han så forøvrig ut som en italiener.
Vi møtte også damen på bildet under; hun ville vite om vi hadde stemmerett i byen, for hun hadde noen saker på hjertet.
På Indian Head der vi bor nå, er det ingen som hilser. Det er en stor skog. I går satt naboen på Memories fra Cats, veldig høyt. Samtidig kom det et par ville kalkuner gående på stien like ved oss.
Vi overhørte en samtale i coffeeshop’en. En mann fortalte hvor ille berørt han var, da han så nyheten om den største bomben, alle bombers mor, i avisen, og hvordan han tenkte at «vi dummer oss ut foran hele verden» og bare var flau. Etter den nye presidenten hadde han bare på Food channel. Orket ikke nyheter mer. Hadde lært en del om mat da.
Folk hilser stort sett. De smiler og sier how are you. De mener ikke så mye med det. Vi smiler tilbake.
Boston var kul plass!
Bjørn og Ingeborgs bobilblogg 