18 dager. Vi tok ferja fra Kristiansand til Eemshaven, det føles jo som om det var en evighet siden. Bilen var ikke helt i slaget. «Check transmisson» og «Manual method unavailable» lyste mot oss. Etter mye om og men fikk vi oss plass på verksted i Almere, Nederland, ei uke etter at vi kom til landet. På vei fra nord til Almere, lyste det i dashboardet nesten konstant og vi begynte å få nerver! Besøket hos verkstedet fem dager før vår tilmålte tid, ga ingen innslipp… Selv om vi skrudde på det vi har av sjarm!
Men samme dag som bilen skulle inn, fredag 8. ble kløtsjen bytta. Det hjalp jo det, men lyset som indikerte feil, ville ikke gi seg, og bilen gikk ikke i revers… eller i noe manuelt gir fremdeles.
«Styringsenheten» sa Rex verkstedsjef.
«Når kommer den» sa vi?
Men det kunne han ikke svare på. Eller kanskje han ville ikke…
Vi var jo drittlei både Nederland og nederlendere… tross besøk i Amsterdam, Den Haag, Lelystad, Amsterdam igjen (og igjen) og ikke minst trasking i Almere. Almere er en ny by, bygget rundt en bussvei som var ganske kul, et sentrum som har null identitet, og relativt få ting å se på.
Så tankene gikk til å ta tog til en annen by, sånn for litt lengre periode, vi har jo ferie, og kunne jo liksom ikke gjøre så mye, når bilen stod der den gjorde.
Vi leide bil. En Kia ProCeed med AC og allslags annet. Vi kalte den for proseccoen.
Sint-Klaas i Belgia ble første overnatting. Så gikk veien til et verksted for å sjekke for deler. Her traff vi på hyggelige folk, som sirlig skrev ned nummeret på delen vi skulle ha, søkte i alle mulige systemer, og konkluderte.
«Det er TO sånne deler i Europa»
Jeg tror vi lyste opp som unger på julekvelden.
«I Frankrike, begge to.»
Vi fikk adresser, søkte opp på gps, og ga gass. Morangis er en søt liten forstadsby sør for Paris. Dessverre måtte vi tisse på veien. Derfor var klokken 1740, da vi traff på vaskedamene og en av de som jobba der. Ti minutter for seint altså, de stengte, og alle systemer var nede.
«Når åpner dere i morgen?» Vi spurte ganske optimistisk, men svaret var jo dessverre… 14. juli er det stengt. Liberté, Egalité og Fraternité og alt det der.
Vi fikk en fantastisk dag i Paris, og fredag morgen var vi på plass. Da hadde vi skrevet noen e-poster, lurt veldig på hvor vi skulle mase, sjekket alle kart.
Fredag morgen opprant. Det var altså 15 dager siden vi kom til Nederland og 15 dager siden bilen hadde vært i orden.
Vi gjentok vårt ærend. Ga mannen på Auto Republic lappen med nummeret vårt. De snakket sammen på fransk. Hadde jo fått med seg vår historie, at vi kom for å hente en del til en bil som sto fast i Nederland.
Mannen sa «oui» og gikk på lageret for å hente. Nervene lå utenpå oss, vi hadde jo tenkt at dette kom til å bli verdens lengste bomtur. Han kom ut igjen fra lageret, med en eske i fiat-papir. Jeg utbrøt «Je vous aime», han lo litt. Bjørn betalte… og vi gikk. Måtte ta bilder av delen vår da!
Så var jo spørsmålet… Fem og en halv time til Almere og verkstedet. Vi ringte, og spurte om de kunne fikse på fredag ettermiddag. Men de hadde det travelt. (Dette svaret var litt til irritasjon, det var nok heller oss de burde ha det travelt med å bli kvitt og få ut av håret, og verkstedet.)
Så da var det å dra opp kjekke reisemål av hatten da… Chablis? Auxerre, Beaune. Først i Epernay fikk vi treff på hotellrom. Det er verdens største Champagne-by. Det er rett og slett her det skjer. Vi har jo vært her noen ganger, og nytta sjansen til å bidra litt til boble-eksporten igjen. Det var en kjekk helg.
Søndag gikk turen oppover igjen. Nytt hotellrom i Almere. Hvis vi aldri noen sinne besøker Almere igjen, så er det helt ok. Mer enn ok. De har gode spritzer og thai mat. Men ellers… (Man bør ikke være for lenge på ett sted.).
E-posten jeg sendte til verkstedet fredag, der jeg presiserte at «siden ingen kunne hjelpe på fredag, kommer vi mandag morgen kl 0800» gjorde nok litt inntrykk. Vi kunne vært på veien fredag ettermiddag, og spart tre hotellovernattinger… og mye styr.
Understreker at vi har jo hatt ferie, og har jo kost oss, tross litt behov for beroligende piller (vi brukte heller litt vin) og tross for stress.
Mandag morgen våknet Bjørn først, overbevist om at betalingen ikke ville gå i orden og at kortet ikke skulle virke. Jeg var derimot overbevist om at det var feil del. Og at det var en helt annen del som vi trengte.
De startet på bilen 0750, akkurat da vi kom inn døren. Vi reiste tilbake til hotellet, pakket, og 0850 ringte de og bilen var i orden og klar.
«Vi er der om ti minutter» sa vi, før vi hoppet opp og ned og danset litt idiotisk og impulsivt rundt på golvet.
I ettertid ser vi jo at vi har hatt flaks, som var oppvakte nok til å mase, sprø nok til å kjøre til Paris etter en bildel, og at vi tross alt har kost oss på veien. Bjørns 60-årsfeiring gikk i vasken da, det syns jeg var veldig trist. Men heldigvis fikk jeg pengene igjen…
Så dagen etter at vi reiste fra Frankrike, kjørte vi søren meg tilbake igjen. Nå er vi i Grand Forte Philippe, Gravelines, ikke så langt fra Calais. Hetebølgen er her også.
Vi har litt ferie igjen. Vi tar det litt som det kommer. Kjenner at det er herlig å slappe av og bare ta oss inn igjen litt. 🙂
Her er bilder fra turen til nå, du kan selvfølgelig også følge oss på Polarstep
Bjørn og Ingeborgs bobilblogg 