Saint-Emilion og vinen

Bordeaux og hvitvin er nesten en umulig oppgave. Det ble rødt i stedet! For de store anledninger!

Det regnet i går. Ingen var ute, dagen var liksom litt på minussiden. Turistene stakk på de store kjøpesentrene, fastboende holdt seg hjemme og så på franske såpeserier. Vi stakk for å kjøpe vin.

Entre-deux-Mers er vinen som lages i Bordeaux, på den siste biten av land mellom der de to store elvene Garonne og Dordogne møtes. 250 produsenter er det her. Det er også et stort petroleumsanlegg, et gassanlegg og en god del sementproduksjon. Vi kjørte utover mellom små hus og åker med solsikker, og fant egentlig bare tre steder der de faktisk solgte vin. Den ene kjørte vi forbi, den andre var stengt, og den tredje solgte vin rett fra tank. Du kunne fylle litersflasker for halvannen euro. Vi kjøpte ost med karve og tørka andebryst i stedet, hjemmelagd, selvfølgelig.

Så ba vi GPSen om hjelp til å finne Saint-Emilion, det begynte å ble ettermiddag, og regnet ga seg ikke. På vei mot byen, var det mange utsalg. «Degustation et vente» er det du må se etter på skiltene. Smak og utsalg. Litt sånn halvtrøtte og kaffetørste, ble det til at vi svingte inn. Grace la de Dieu ble første vingård. Vi svingte inn på en stor gårdsplass, og Monsieur kom og møtte oss, med håndhilsing og smil, og «Kom og bli med i kjelleren». Han fortalte om seks generasjoners dyrkere, 100.000 flasker i året, fem ansatte, om druer og livet. Vi smakte og lot oss forføre. Så det ble endel derfra, og Monsieur var veldig fornøyd og ønsket oss god tur videre.

Mer under bildene


Like bortenfor tok vi nok en vilkårlig sving opp på høyre side. En lang gårdsvei førte opp til en haug, med et slott. Vi ringte på, og Patrick kom og viste oss, fortalte og vi smakte. Masse. Fem viner, pluss en Sauterne, og så fikk vi en slurk til, og to flasker på kjøpet (de til 55 euro…). Chateau Le Chatelet var stedet der vi havnet, tilfeldig, og igjen ble møtt med åpne armer og velvilje. Grand cru classé ble det noen av, pluss en kasse hverdags-Bordeaux, og litt til spesielle lørdager. Han var veldig blid da vi dro, for å si det slik, men det var vi også.

Forrige gang i Bordeax var vi i Pauillac, som er utover mot Médoc og Atlanterhavet. Vi har nok noen igjen av de flaskene i kjelleren fremdeles. Der var det mye vanskeligere å finne utsalg, og det var mange av de store produsentene på de fancy stedene som ikke har åpent for vanlige folk. Forståelig nok det, ettersom de færreste vanlige folk nok kjøper så veldig mye. Vi diskuterte om Bordeaux har blitt litt for fancy, og fikk egentlig forståelsen av at det er for mye storhandel, og for mye oppstyr. Chateau Le Chatelet der Patrick holdt til, fortalte at omtrent halve produksjonen på 20000 flasker går til restauranter i Paris, gjerne de med stjerner, mens den andre halvdelen gikk til de som stikker innom. Han hadde mange gjengangere blandet kundene, og sendte over hele verden, men satte enormt pris på å komme i kontakt med folk. Sånne som oss…

Det var kjekt! Vi var tilbake på campingplassen og åpnet ei av de middels dyre, som vi nøt sammen med oster, spekemat og den tørka anden.

Så diskuterte vi nok en gang hvorfor ikke nordmenn legger ære og arbeid i mat og vin. Og at når de gjør det, er det så kostbart at vanlige folk ikke har råd. I Lofoten så vi italienere drikke øl til flott fiskemiddag, den billigste vinen kosta 550 kroner.

Meninger?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s